Russlands bruk av tortur i Ukraina – et kontraproduktivt virkemiddel

Tortur har gjennom historien vært brukt av stater og væpnede aktører for å kontrollere, straffe og presse frem informasjon. Den begrunnes gjerne som et nødvendig middel for å hente ut kritisk informasjon og forhindre umiddelbare trusler. Til tross for at metoden i dag er forbudt etter internasjonal lov, fortsetter praksisen i moderne konflikter. Krigen i Ukraina er intet unntak. Etter Russlands fullskalainvasjon i februar 2022 har bruken eksplodert i omfang. Et omfattende bevismateriale fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner, ukrainske aktører, medier og OSINT-miljøer viser at tortur mot ukrainske krigsfanger er svært utbredt. Funn fra medisinsk forskning og hundrevis av vitnesbyrd fra tidligere fanger viser samtidig at tortur ikke bare svikter som etterretningsmetode, men også kan skade egen krigføring. Dette reiser et grunnleggende spørsmål om hvorfor russiske styrker bruker tortur når metoden undergraver sitt eget påståtte formål.

Torturens arv: Fra Sovjet til Putin

Russlands bruk av tortur er ikke et nytt fenomen som følge av krigen i Ukraina. Bruken er forankret i en lang historie der staten har brukt vold for å skape frykt, tvinge frem lydighet og forme politisk narrativ. Etter revolusjonen i 1917 etablerte bolsjevikene sin hemmelige sikkerhetstjeneste, Cheka, som raskt ble kjent for brutalitet mot hva de anså som fiender av staten. Denne tradisjonen ble videreført av sikkerhets- og etterretningsorganisasjoner som det sovjetiske NKVD og senere Komiteen for statssikkerhet (KGB). Torturen handlet ikke først og fremst om å hente ut pålitelig informasjon, men å produsere tilståelser som passet statens ønskede sannhet. 

I de stalinistiske skueprosessene var det ikke realitetene som hadde betydning, men selve tilståelsen. Torturen fungerte som en maktdemonstrasjon, et ritualisert uttrykk for kontroll gjennom ydmykelse. I Gulag-systemene ble vold og nedbrytning over lang tid en integrert del av styringen, ofte under tvangsarbeid. Omtrent 20 millioner mennesker ble sendt gjennom Gulag-leirene mellom 1930 og 1960, og rundt 1.6 millioner døde som følge av forholdene der. 

Da Sovjetunionen kollapset i 1991, forsvant ikke disse institusjonelle mønstrene, de skiftet navn. KGB ble splittet i nye tjenester, samtidig som de fleste ansatte og metodene deres ble med videre. Tortur forble også en del av statsapparatet i det nye Russland. Vendepunktet kom med den tidligere KGB offiseren Vladimir Putin mot slutten av 1990-tallet. Før Putin ble president ledet han selv FSB, KGBs direkte etterfølger. Samtidig befant Russland seg i en periode med politisk ustabilitet og væpnede konflikter. Da den andre Tsjetsjenia-krigen brøt ut i 1999, fikk sikkerhet- og etterretningstjenestene frie tøyler. Tortur i såkalte «filtreringsleirer» ble brukt systematisk mot både krigere og sivile, og nok en gang for å bryte motstandsvilje. Her ble fundamentet for Putins autoritære styringslogikk tydelig ved at frykt etablerer kontroll, kontroll presenteres som stabilitet og denne stabiliteten brukes igjen til å legitimere videre bruk av frykt. 

Etter 2014, med annekteringen av Krim og okkupasjonen av Donbas, ble undertrykkelsen ytterligere normalisert. Fremtredende aktivister og etniske minoriteter ble utsatt for grov mishandling i russisk-kontrollerte fengsler, samtidig som sikkerhets- og etterretningstjenestene opplevde straffefrihet ved bruk av tortur. Da Russland innledet fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022, eskalerte torturpraksisen både i omfang og brutalitet. 

De fysiologiske og psykologiske effektene av tortur

For å forstå hvorfor tortur er et ineffektivt verktøy for innhenting av pålitelig informasjon, særlig i russisk praksis, må vi først se på hva som skjer i kroppen og hjernen når et menneske utsettes for ekstreme fysiologiske og psykiske påkjenninger. Når en person opplever livstruende situasjoner, aktiveres kroppens stressresponssystem, den såkalte HPA-aksen. Dette systemet utløser store mengder stresshormoner som kortisol og adrenalin, som setter kroppen i en «fight or flight» tilstand. På svært kort sikt kan dette hjelpe oss å overleve, men når stresset vedvarer over lengre tid, som under tortur, skjer det noe helt annet. Hjernen mister gradvis evnen til å lagre og hente frem informasjon på en presis og sammenhengende måte. 

Et av de områdene som rammes hardest er hippocampus, hjernens hukommelsessenter. Hippocampus er avgjørende for å organisere informasjon i tid og rom: Hva skjedde først? Hvor var jeg? Hvem var til stede? Når stresshormonene stiger til ekstreme nivåer, svekkes denne funksjonen betydelig. Resultatet er fragmenterte, bruddstykkeaktige minner som ofte mangler en tydelig rekkefølge. I slike situasjoner kan den som blir torturert sitte med enkle visualiseringer som enkelte bilder, lyder eller kroppslige fornemmelser, uten å klare å knytte dem sammen til en forståelig fortelling eller forklaring. 

Et annet område som svekkes, er prefrontal cortex, som styrer språk, planlegging, vurdering og evnen til å tenke logisk. Under tortur fungerer dette området dårligere. Evnen til å resonere og til å vurdere hva som er sant og relevant brytes gradvis ned i takt med torturen. Fangens prioritet blir dermed ikke lenger å gi korrekte opplysninger, men å gjøre hva som helst for å redusere lidelsen i handlingsøyeblikket. Søvndeprivasjon forsterker disse effektene dramatisk. Etter 24 til 48 timer uten søvn faller evnen til å kommunisere klart og rasjonelt. Etter flere døgn med minimalt med søvn kan fangene utvikle alvorlige hallusinasjoner, vrangforestillinger og tidvis total desorientering. For noen kan dette føres til dissosiasjon som er en tilstand der virkeligheten oppleves som fjern eller uvirkelig. I slike situasjoner er det biologisk umulig å formidle egne handlinger eller militære forhold på en presis og sammenhengende måte.

Videre kan fysisk vold, og særlig vold mot hodet, påføre hjernen direkte skade. Mange ukrainske krigsfanger har rapportert og vist tegn om gjentatte slag mot hodet, steder som er spesielt sårbare for skader på språk- og minnefunksjoner. Forskning på traumatiske hodeskader viser at selv milde, men gjentatte støt kan gi varige problemer med hukommelse, konsentrasjon og emosjonell regulering. Obduksjonsundersøkelser av døde ukrainske soldater har også avdekket tegn på slik vold, inkludert frakturer og hjerneskader konsistent med tortur. Under slike forhold blir informasjon som gis, gjerne fragmentert og tilfeldig, snarere enn presis og etterretningsrelevant.

Når et menneske er fanget i dette samspillet av smerte, frykt, søvnmangel og påvirkning, øker risikoen for det man i psykologien kaller suggestibilitet. Det betyr at fangen lettere «fyller inn hullene» i hukommelsen med det avhører antyder eller ønsker å høre. En fange kan begynne å gjenta påstander han aldri egentlig har ment eller opplevd, enten fordi han tror de kan være riktige, eller fordi det fremstår som eneste utvei til å overleve. I praksis kan dermed avhører komme til å høre sine egne teorier gjengitt som «innrømmelser». Dette er et avgjørende poeng for etterretningsarbeid. Etterretning handler ikke bare om å samle inn informasjon, men å vurdere om den faktisk er troverdig og handlingsrelevant. Tortur svekker derfor troverdigheten dramatisk. Selv om den som blir torturert husker noe sant, kan han uttrykke det på en måte som er usammenhengende eller selvmotsigende, og dermed ubrukelig for analyse. Selv om informasjonen kan fremstå detaljert og overbevisende, kan den likevel være fullstendig konstruert for å stoppe ytterligere vold, som også vil være offerets hovedprioritet.  

Dokumentert og systematisk tortur av ukrainske krigsfanger

Siden invasjonen i 2022 har et omfattende og konsistent dokumentasjonsgrunnlag bekreftet systematisk bruk av tortur og grov mishandling av ukrainske krigsfanger i russisk fangenskap. FNs høykommissær for menneskerettigheters (OHCHR) 40.-42. periodiske rapporter, som samlet bygger på over 300 intervjuer med løslatte ukrainske soldater, viser at tortur forekommer gjennom hele fangenskapssyklusen. Fra pågripelse og transport til avhør og internering i både formelle og uformelle fasiliteter. I OHCHRs periodiske rapport fra juni 2025, som er basert på 117 løslatte fanger, beskriver nær samtlige fysisk og psykisk vold gjennom metoder som gjentatte slag mot hode og kropp, elektrisk tortur, kvelningsmetoder, stressposisjoner over lengre tid, søvndeprivasjon, mock-henrettelser (simulert henrettelse), trusler, vedvarende ydmykelse, og seksuell vold.

Samlet dokumenterer OHCHRs rapporter minst 251 tilfeller av seksuell vold mot krigsfanger og 484 mot sivile. Mishandlingen er ikke ad hoc, men gjentas daglig eller ukentlig som gruppevold, noe som indikerer ledelsesgodkjenning snarere enn individuelle avvik. Dette bildet underbygges av rapporter fra Amnesty, som viser at russiske styrker systematisk nekter ICRC og andre humanitære aktører tilgang, som er i strid med internasjonal lov og dermed kan forstås som et forsøk på å skjule praksisen for omverden. Ukrainske NGO-er som Media Initiative for Human Rights (MIHR), særlig i rapportene: Technologies of Terror og Rescue Mission, har bidratt med 139 vitnemål fra returnerte krigsfanger. Disse beskriver «løpe-korridorer» hvor fangende opplever «velkomst bank» ved ankomst, samt tvungen nakenhet, bruk av elektrosjokk, langvarige stressposisjoner, sult og fraværet av medisinsk behandling. Ifølge MIHR døde minst 49 ukrainere i fangenskap mellom februar 2022 og november 2023, hvorav 21 i interneringsfasiliteter og resten ved henrettelser kort tid etter fangetaking.

Human Rights Watch (HRW) og Truth Hounds rapporterer samsvarende funn, der HRW alene dokumenterte minst 169 dødsfall i fangenskap innen utgangen av 2024, hovedsakelig grunnet tortur, sykdom og medisinsk forsømmelse. Associated Press (AP) har på sin side sporet dødsfallene til mer enn 200 krigsfanger, Inkludert de over 50 som ble drept i Olenivka, der en fangeleir eksploderte under omstendigheter som fortsatt er omstridte og som flere kilder mener kan ha vært en bevisst handling for å skjule tortur og overgrep. Videre anslår ukrainske påtalemyndigheter at ytterligere 245 henrettelser av krigsfanger har forekommet på slagmarken. Som vist tidligere i denne artikkelen, viser også obduksjoner av ukrainske soldater omfattende hodeskader som følge av tortur, ubehandlede infeksjoner, alvorlig underernæring og alvorlige lungesykdommer. 

Et vesentlig tillegg kommer fra etterforskende journalist og OSINT-miljøer. Bellingcat har eksempelvis verifisert grafiske videoer fra pro-russiske Telegram-kanaler, noen med over én million abonnenter som viser tortur og henrettelser, og som i flere tilfeller kommersialiseres. En av de mest inngående kartleggeningene er Viktoriia Project-undersøkelsen, publisert av The Guardian og partnere i april 2025, som avdekket at det tidligere ungdomsfengselet SIZO-2 i Taganrog systematisk har blitt omgjort til et tortursenter for både ukrainske krigsfanger og sivile. Prosjektet identifiserer minst 29 slike fasiliteter i Russland og okkuperte områder, med anslått kapasitet til å holde opp til 18.000 mennesker under forholder preget av fysisk ødeleggelse, alvorlig underernæring, psykisk terror, seksualisert vold og kontinuerlig politisk indoktrinering.

På tvers av alle disse kildene blir det tydelig at tortur ikke fremstår som tilfeldige enkelthendelser, men som en systematisk praksis som må forklares ut fra Russlands politiske og institusjonelle logikk. For å forstå hvorfor denne praksisen opprettholdes, kan man sette det inn i en historisk og organisatorisk kontekst.

Institusjonalisert vold som militærtradisjon

Bruken av tortur i dagens Russland kan ikke forstås uten å se den i lys av en dyp historisk sammenheng, men arv alene forklarer ikke hvorfor volden videreføres i så stor skala. Som tidligere vist, var tortur i Sovjetunionen et institusjonalisert maktmiddel, der vold og ydmykelse ble brukt for å sikre politisk kontroll, og hvor tilståelser ble viktigere enn sannhet. Denne logikken fortsatte gjennom Tsjetsjenia-krigene, der filtreringsleirer ble brukt for å knuse motstand og vise statens brutalitet som maktsignal. I Ukraina gjentas nå de samme strukturene, med tortur og henrettelser i både formelle fengsler og midlertidige interneringssteder, en praksis som åpenbart har statlig aksept og tilrettelegging. Så langt har ingen russiske tjenestepersoner blitt dømt for tortur av russiske domstoler, til tross for et omfattende bevismateriale der blant annet anerkjente OSINT-kanaler har identifisert og verifisert russiske personer som har deltatt i torturhandlinger. Det russiske fraværet av straffeforfølges av slike lovbrudd, kombinert med demoniserende propaganda mot Ukraina og landetes innbyggere, bidrar til en normalisering av denne typen ekstrem vold.  

Denne volden kan også forstås som et uttrykk for langvarige kulturelle og historiske tradisjoner i det russiske og sovjetiske forsvaret. Fenomenet Dedovshchina, som innebærer systematisk brutalitet og maktmisbruk mot rekrutter og yngre soldater. Historisk ble denne kulturen forsterket etter reformene på 1960-tallet da kriminelle i større grad ble innrullet i forsvaret samtidig som vold og overgrep ble gjort til en del av militær disiplin. I nyere tid har konsekvensene vært tydelige og alvorlige. I 2006 ble det rapportert 292 dødsfall knyttet til Dedovsjtsjina, samtidig som russiske påtalemyndigheter registrerte rundt 3500 saker om vold og misbruk i militæret samme år. Til tross for omfattende utfordringer knyttet til død og lidelse fortsetter kulturen internt, og selvmord som følge av mobbing og mishandling forblir en ledende dødsårsak blant russiske vernepliktige.

Etter invasjonen av Ukraina har denne brutale militærkulturen blitt ytterligere forsterket. I 2024 registrerte de russiske garnisonsdomstolene 13699 straffedommer mot personell i de væpnede styrkene, det høyeste nivået siden registreringene startet i 2010. Desertering og narkotikamisbruk var de to dominerende lovbruddskategoriene. Denne eksplosjonen i interne disiplinærsaker indikerer dype strukturelle utfordringer i det russiske forsvaret. Lav moral, disiplinsvikt, voldelig kultur og rekruttering av personer fra utsatte områder, eller med kriminell bakgrunn legger til rette for at tortur og mishandling i felt ikke bare tåles, men anvendes. Et tydelig eksempel på dette finner vi i rekrutteringen av straffedømte til kampstyrker. Siden 2022 har russiske myndigheter benyttet både Wagner-gruppen og GRU til å rekruttere personell direkte fra fengsler til enheter som kjemper ved frontlinjene. Disse enhetene fungerer i praksis som straffebataljoner, preget av brutal intern disiplin, minimal militær opplæring og svært høye tapstall. 

En kontraproduktiv strategi

Som vist i forrige del, peker tilgjengelig dokumentasjon tydelig på at tortur av ukrainske krigsfanger ikke er sporadiske overtredelser, men en gjennomgående praksis. Funn fra blant annet Taganrog-fengselet viser at vold og press i liten grad brukes for å hente ut relevant etterretningsinformasjon, men for å tvinge fram forhåndsformulerte tilståelser og propaganda. At fangene utsettes for tortur uavhengig av hva de svarer, bekreftes også av egne funn. Som en del av masteroppgaven til undertegnende ble seks tidligere ukrainske krigsfanger undersøkt, hvor alle beskrev tortur som en rutinemessig del av avhørene uavhengig av svarene de ga. Fem av seks respondenter fortalte også at mishandling fortsatt selv når de forsøkte å samarbeide. Resultatet er at tortur produserer ord, men sjeldent etterretning. Det skyldes at etterretning først oppstår når informasjon er analysert og vurdert slik at det faktisk kan støtte beslutningsgrunnlag og redusere usikkerhet. 

De ekstreme fysiske og psykiske belastningene knyttet til tortur, som svekket hukommelse, språkvansker, desorientering og økt påvirkelighet, gjør denne informasjonen høyst upålitelig. Nevroforsker Shane O’Mara viser at slik informasjon ofte blir fragmentert eller ren fiksjon skapt for å overleve den ekstreme situasjonen. I ytterste konsekvens kan feilinformasjon fra tortur forurense analysen og føre til alvorlige strategiske feilvurderinger. Dette så man i den amerikanskledede «krigen mot terror», der Central Intelligence Agency (CIA) brukte såkalte «enhanced interrogation techniques» i jakten på informasjon som kunne avverge nye terrorangrep, men hvor store deler av det fremtvungne materialet senere viste seg å være fabrikkert og operasjonelt misvisende. Pålitelig informasjon kom først når fangene ble behandlet humant, med respekt over lengre tid.

Når torturen likevel fortsetter, må årsakssammenhenger søkes utenfor etterretningsformålet, blant annet som propaganda, der ukrainere dehumaniseres og fremstilles som «Nazister» for å legitimere krigen ovenfor den russiske befolkningen. Et annet sentralt poeng er at flertallet av ukrainske krigsfanger er stridende soldater eller lavere befal uten spesiell stor tilgang til strategiske eller sensitiv informasjon, noe som begrenser verdien av det de uansett kunne ha opplyst om i et russisk avhør. I moderne krig endres også situasjonsbildet på slagmarken raskt. I Ukraina, hvor frontlinjene er dynamiske og kamper avgjøres ofte av høy mobilitet, hyppige enhetsforflytninger og sanntidsstyrte droneoperasjoner, mister selv mulig relevant informasjon raskt verdi. Ukrainske styrker organiserer ofte angrep i mindre innsatser som roteres hyppig, samtidig som droneoperasjoner koordineres og justeres i sanntid. I et slikt operativt miljø kan kunnskap være foreldet etter bare timer. Dermed vil selv krigsfanger med potensiell innsikt sjelden kunne bidra med etterretning som fortsatt er handlingsrelevant når avhørene finner sted. Azov-brigadens forsvar av Mariupol i perioden februar til mai 2022 illustrerer dette. Etter at over 3500 ukrainske soldater ble tatt til fange under beleiringen, hvorav rundt 700 tilhørte Azov-brigaden, var mesteparten av deres operative kunnskap foreldet da de overga seg. Deres videre rolle ble i stor grad utnyttet propagandistisk. 

Konklusjon

Torturens rolle i dagens Russland kan ikke forstås som et unntak fra krigens logikk, men som en videreføring av en historisk og institusjonalisert voldsrelasjon. Denne kontinuiteten bidrar med forståelse om hvorfor tortur anvendes selv når den etterretningsmessig gir liten eller ingen verdi. Forskning viser tydelig at ekstremt fysisk og psykisk press som vold, stress, smerte og søvndeprivasjon reduserer menneskets allerede dårlige hukommelse, noe som gjør informasjon som fremtvinges både fragmentert og operasjonelt misvisende. Tortur produserer dermed ord, ikke pålitelig etterretning.  

Konsekvensene begrenser seg imidlertid ikke til manglende etterretningsverdi. Tortur etterlater dype psykologiske sår som kan forsterke hat og opplevelsen av urett, og dermed utvikle et varig ønske om hevn. Slik kan tortur bidra til å forlenge konflikter og gjøre forsoning betydelig mer utfordrende. Tortur er derfor ikke bare en forbrytelse mot individet, men også en trussel mot langsiktig stabilitet.