Militærmaktens renessanse: Krigens tilbakekomst i det 21. århundre

Krig har aldri vært mer tilgjengelig enn den er i dag. Sitatet “det er ikke sikkert du er interessert i krig, men krig er definitivt interessert i deg” gjelder derfor i dag, som før. Enhver som innbefatter et fnugg av interesse for verden vil møte på krig – enten gjennom å gå forbi Stortinget klokken 17 og høre ukrainske flyktninger protestere, gjennom sosiale medier hvor klipp direkte fra frontlinjen i Myanmar og flere andre land florerer, eller i diskusjoner på universitetet om boikott av Israel grunnet deres brutale krigføring i Gaza. Krig gjennomsyrer store deler av dagens samfunn. Spørsmålet verdt å stille er derfor om det er mer krig nå enn før? Er krig, i dens klassiske sens hvor to stater systematisk bruker vold for å oppnå politiske mål, i retur? Dette er spørsmål denne artikkelen ønsker å ta fatt på, ved å bruke Russlands invasjon av Ukraina i 2022 som et potensielt startskudd for en slik utvikling.

1990-tallet omtales ofte som fredsoptimismens tiår, særlig i vestlige akademiske miljøer. Etter den kalde krigens slutt og Sovjetunionens kollaps oppstod en periode preget av hegemonisk stabilitet, der USA fremstod som den dominerende makten. Dette ga grobunn for forestillingen om en ny verdensorden basert på diplomati, økonomisk samhandling på tvers av landegrenser gjennom felles institusjoner og regler for å løse felles problemer. Likevel avslører en nærmere lesning av pensum at denne optimismen var delvis ufortjent. Konflikter som Gulfkrigen, Jugoslaviakrigene og konfrontasjoner mellom India og Pakistan preget tiåret. Selv om det totale antallet interstatlige konflikter var relativt lavt, var det ingen mangel på voldelige sammenstøt. De fleste ble imidlertid klassifisert som lavintensitetskonflikter eller ikke-statlige konflikter, og dermed falt de utenfor det klassiske bildet av krig mellom stater.

Februar 2022 markerer et overtydelig brudd med denne utviklingen. Russlands invasjon av Ukraina har, som denne artikkelen vil argumentere, gjeninnført krig som et sentralt virkemiddel i staters utenrikspolitiske verktøykasse. Krigsretorikk, trusler og faktisk bruk av militærmakt er synlig på hvert eneste kontinent, fra Asia til Nord-Amerika, både mot gamle fiender og nære allierte. Bruken av statlig systematisk vold virker i økende grad å bli akseptable – om ikke legitime – metoder for å fremme nasjonale interesser, både internasjonalt og innenriks.

Denne artikkelen undersøker hvorvidt invasjonen av Ukraina representerer et paradigmeskifte i internasjonal politikk, der krig igjen blir en trendsetter for statlig atferd. For å unngå subjektivitet rundt hva som er krig og hva som er konflikt, vil artikkelen først etablere en definisjon av interstatlig konflikt og krig, med utgangspunkt i forskningen til PRIO. Deretter analyseres utvalgte konflikter som har oppstått etter februar 2022, med fokus på hvorvidt de oppfyller kriteriene for interstatlig krig. Avslutningsvis diskuteres Europas respons og hvordan denne kan tolkes som en indikasjon på at krig – om ikke ønsket – i økende grad tolereres som et politisk virkemiddel. Dette gjelder både i demokratiske og autoritære regimer, hvor krig kan fungere som et middel til å konsolidere makt utenfor sine grenser og kontroll innenfor de samme grensene.

Krig, og fred og sånt

Enhver som vurderer å forske på krig og konflikt vil bli møtt av en vegg av definisjoner og begreper. Gråsonekrig, hybridkrig, sammensatt krig, cyberkrig, nettdomenekrig, ikke-statlig konflikt, gerilja krig, statlig-basert konflikt, etc. De fleste betyr det samme, og mange betyr ingenting eller er lite næringsrike.

Det er likevel viktig at man evner å begripe det man ønsker å forklare, og PRIO oppnår et godt standpunkt i hvordan vi kan forstå krig og konflikt. Det er særlig to kategorier denne artikkelen er opptatt av: interstatlig konflikt og krig. PRIO, som igjen bruker data og definisjoner fra Uppsala Conflict Data Program, definerer statsbasert konflikt som en omstridt uforenlighet om regjering og/eller territorium, der minst én part er en stat, og bruken av væpnet makt resulterer i minst 25 kamprelaterte dødsfall innenfor ett kalenderår. Umiddelbart kan man spørre seg hvorfor tallet er 25, men det fungerer per nå. Krig derimot er en konflikt eller en tosidig relasjon som når minst 1 000 kamprelaterte dødsfall i løpet av ett kalenderår. Samme spørsmål kan stilles her, men for vårt bruk gir det nytte i at vi kan skille mellom to tilstander – kritikken kommer senere.

Ved bruk av disse begrepene kan vi utelukke en del konflikter; det vi ser i Ukraina er en krig fordi flere hundretusener har blitt drept etter kontinuerlige krigshandlinger, mens det som foregår i Kashmir (mellom flere land for øvrig) ikke er krig, men interstatlig konflikt fordi dødstallet ikke har nådd 1 000. Nå som dette har blitt etablert, kan vi gå videre inn på materien og se gjennom konfliktene som har oppstått post-2022. Det er ikke nødvendig å dypdykke i hvert enkelt, men introduserer dem som caser av statlige konflikter siden invasjonen av Ukraina 2022.

India–Pakistan

Et dødelig angrep i Pahalgam, indisk-administrert Kashmir, førte til en kraftig opptrapping mellom India og Pakistan. Begge land har utvekslet ild over kontrollinjen og vesentlig nedgradert sine diplomatiske forbindelser. Den 6. mai lanserte India “Operasjon Sindoor”, et militært angrep mot ni mål i Pakistan og pakistansk-administrert Jammu og Kashmir, som de hevder ble brukt til å planlegge angrepet. Situasjonen har økt frykten for en bredere konflikt mellom de to atommaktene – den mest alvorlige konfrontasjonen siden 2019. Det er altså ikke første gangen India og Pakistan utveksler ild, men størrelsen og involveringen av tungt militært apparat bidro til å øke faren vesentlig. Særlig verdt å merke seg er hvordan denne konflikten bestod av to atommakter. 

Iran–Israel

Israels angrep på Iran, det som har blitt døpt 12-dagerskrigen, var det mest omfattende siden Iran–Irak-krigen. I løpet av 12 dager ble nesten 360 angrep utført i 27 iranske provinser, med over 150 mål rammet. Teheran ble hardest rammet, hvor én tredjedel av angrepene forekom, og 17 av byens 22 distrikter ble truffet. Heller ikke dette var første konfrontasjon, men en betydelig økning fra tidligere handlinger mellom disse to. Crescendoen til denne konflikten involverte amerikanske B-2 strategiske bombefly som endte med ødeleggelsen av en rekke av Irans atomanlegg.

USA–Danmark/Panama/Canada

Nei, USA har ikke gått til krig mot noen av disse, men trusselen om å bruke makt – eller heller det å ikke utelukke bruken av makt – for å overta disse territoriene er verdt å merke seg. USAs president Donald Trump skapte sjokkbølger i Europa da han nektet å utelukke bruk av militærmakt for å annektere verdens største øy – Grønland, et selvstyrt territorium med 57 000 innbyggere under Kongeriket Danmark.

Trump, som også har luftet ideer om å overta Canada og Panamakanalen, har lenge hatt blikket rettet mot Grønland, som er strategisk plassert og rik på mineraler og olje. Selv om det er liten tvil om hvem som ville vinne en militær konflikt, kan Danmark ha bedre sjanser juridisk. København kunne undersøkt om EU har plikt til å forsvare Grønland, om NATO artikkel 5 kan påberopes mot et angrep fra alliansens største medlem, og hvilke forpliktelser USA har under 1951-traktaten. Dette har vel å merke ikke oppstått, og USA har trolig fått det de ville: et Danmark som investerer mer i – og øker militær tilstedeværelse på – Grønland.

Venezuela–Guyana

En mindre, men ikke ubetydelig konflikt finner også sted i Sør-Amerika. Det siste halvannet året har konflikten mellom Venezuela og Guyana om Essequibo-området eskalert. I 2023 holdt Venezuela en folkeavstemning for å opprette delstaten “Guayana Esequiba”, til tross for at Den internasjonale domstolen ba landet vente. Venezuela bygget samtidig opp militære styrker i området, noe som førte til økt spenning. I desember 2023 undertegnet partene Argyle-avtalen for å unngå konflikt, men Venezuela brøt avtalen kort tid etter. I april 2024 signerte Maduro en lov som formelt innlemmet området, og i 2025 planla Venezuela å velge guvernør for den nye delstaten. Guyana svarte med å be om hjelp fra ICJ, og seks soldater ble senere såret i en grensekonflikt. Maduro bruker trolig konflikten for å samle støtte i etterkant av et valg hvor legitimitet overfor hvem som egentlig vant har blitt stilt av folket.  

USA–Venezuela

Konflikten mellom USA og Venezuela har i 2025 nådd stadig nye spenningsnivåer. Etter at USA avsluttet General License 41 og dermed kuttet en viktig økonomisk livline til Maduro-regimet, har Caracas svart med militær opptrapping og retorikk om “nasjonal beredskap”. I september 2025 beordret Maduro utplassering av militære og sivile forsvarsenheter ved 284 “kampfronter” i landet. USA svarte med en massiv marineoppbygging i Karibia, inkludert hangarskipet USS Gerald R. Ford og langdistansebombefly. Høsten 2025 har en rekke småbåter blitt senket av amerikanske styrker under en antinarkotikaoperasjon. Selv om dette ikke har utviklet seg til full krig, viser det hvordan militærmakt brukes som pressmiddel i en stadig mer spent geopolitisk kontekst.

Thailand–Kambodsja

Til sist, men ikke utelukkende: den 24. juli 2025 brøt det ut væpnede sammenstøt mellom Thailand og Kambodsja som følge av økende spenninger gjennom våren. Konflikten, som har røtter i en langvarig uenighet om grensedragning, førte til rundt 40 dødsfall og tvang over 300 000 mennesker på flukt i løpet av få dager. Selv om lignende hendelser har skjedd tidligere, overrasket denne eskaleringen med sin intensitet og raske utvikling. Kampene ble stanset etter en våpenhvile 28. juli, men episoden viser hvor skjør freden fortsatt er, særlig i regioner med uløste territoriale spørsmål.

Krig som virkemiddel

De fleste av casene her vil ikke kvalifiseres som «krig» hvis vi følger PRIOs terskler slavisk, og ut fra det kan man hevde at krigen ikke har kommet tilbake. Men om vi tar hensyn til hvordan vold faktisk oppleves, blir bildet annerledes. De som kjemper eller flykter i for eksempel Sudan, ville tvilsomt beskrive situasjonen som en interstatlig konflikt — for disse er det krig. Om det så er Hamas i Gaza, juntaen i Myanmar eller Taliban mot Pakistan. Kontrollert målrettet vold, intet mindre av stater, nasjoner og folk, binder samtlige av casene nevnt i denne artikkelen, og mange unevnte caser. Det er dette som er krig og det er denne fremtiden vi står ovenfor. 

Teksten kan enkelt kritiseres for å bli for relativistisk, og det er egentlig målet. Krig er og har alltid vært et politisk virkemiddel; Clausewitz formulerte dette klart på 1800‑tallet. Hva slags ordlyd vi bruker for det har liten betydning for de som sloss i den. At bruken av dette virkemiddelet synes å øke de siste årene, kan forklares ikke bare med aktørers intensjoner, men også med hvordan maktbalansen og forestillingen om kostnader og gevinster har endret seg. Et sentralt argument her er at Europas respons på Russlands invasjon av Ukraina i 2022 avdekket svakheter som har gjort krig mer attraktivt for stater som vurderer maktbruk.

For det første viste invasjonen at europeiske demokratiske stater har begrenset evne til raskt å mobilisere til avgjørende, troverdig militær styrke på egen hånd. Dette svekker oppfatningen av at europeisk motstand vil være tilstrekkelig til å forhindre eller slå tilbake omfattende angrep, og øker dermed forventningen om at risikoen ved å gripe til makt er håndterbar for en angriper som er villig til å bære kostnadene. For det andre avdekket krisen politiske spenninger og ambivalens internt i Europa om hvor langt man er villig til å gå – økonomisk, diplomatisk og militært – for å beskytte allierte eller egne interesser. Manglende enighet om tempo, omfang og varighet av støtte reduserer avskrekkingens troverdighet.

I tillegg har økonomiske og institusjonelle begrensninger betydning: langvarig støtte krever utholdenhet i forsyningskjeder, våpenproduksjon og finansiering, noe Europa i flere tilfeller har slitt med å skalere raskt. Når kostnaden ved å iverksette effektiv militær motmakt fremstår som høy og usikker, øker insentivet for autoritære og revansjistiske regimer til å teste grensene for hva som kan vinnes gjennom maktbruk.

Kort sagt: når en region oppfattes å ha svak evne både til å hindre og troverdig vinne krig, endrer det regnestykket for aktører som vurderer maktbruk. For autoritære stater, som ofte prioriterer territorielle eller regimeinteresser høyere enn demokratiske aktører, kan dette gjøre militær handling mer fristende — så lenge ledelsen vurderer at prisen er akseptabel og at internasjonal respons er fragmentert eller treg.

Avslutning

Gjennom de ulike casene – fra Ukraina og Iran til Venezuela og Grønland – ser vi en tydelig tendens: krig og trusler om krig har igjen blitt en del av den politiske hverdagen. Selv om ikke alle konfliktene når terskelen for krig, viser de hvordan militærmakt brukes som strategisk verktøy for å fremme nasjonale interesser, sikre innenrikspolitisk støtte og utfordre eksisterende maktbalanser.

I autoritære regimer brukes krig og konflikt ofte for å konsolidere makt, som vi ser med Maduro i Venezuela. I demokratiske stater ser vi en mer subtil normalisering – som i Europas respons på Ukraina, eller Danmarks militære opprustning på Grønland. 

Dette peker mot et mulig paradigmeskifte i internasjonal politikk: fra en post-kald krigstid preget av diplomati og multilateralisme til en ny æra der militærmakt igjen er en legitim – og noen ganger effektiv – form for politisk kommunikasjon. For studenter og forskere innen konfliktstudier betyr dette at man ikke bare må forstå krig som fenomen, men også som språk, symbol og den reneste formen for maktutøvelse.